Etter slaget

 
 

Ahlefeldt hadde, tross alt, en vennlig innstilling til engelskmennene etter slaget og tilbød de engelske skipene hjelp, blant annet med å gi dem tilbake sine ankre. Først fem dager etter slaget kom de danske ordrene fra kongen i København. Det ble nå foretatt nye forhandlinger mellom danskene og engelskmennene. Ahlefeldt var, under visse betingelser, villig til å la engelskmennene få angripe den nederlandske flåten igjen. Denne gang uten dansk innblanding. Han krevde imidlertid at de nye forhandlingene ble holdt hemmelig. Clifford, som var engelsk forhandler, måtte derfor stille utkledd som sjømann, noe han likte lite: «At jeg, en engelsk adelsmann skulle ikle meg en simpel sjømanns klær: fikk hårene til å reise seg på mitt hode”, skrev han i ettertid. Partene møttes i mørket nedenfor Bergenhus, hvor den ene parten skulle rope passordet «Christian» og den andre svare «Frederik»! Under møtet brukte begge sider mye tid på høfligheter og unnskyldninger. Engelskmennene ville imidlertid ikke godta de danske betingelsene, og seilte derfor bort fra Bergen, sannsynligvis med planer om å erobre de nederlandske skipene når de kom ut i rom sjø igjen.

















Det oppsto også uenighet mellom Ahlefeldt og nederlandske offiserer etter slaget. Ahlefeldt ville ha 100 000 riksdaler i erstatning for de skadene som var gjort på byen. Nederlenderne trakk ut tiden når det gjaldt spørsmålet om erstatning i påvente av ankomsten av den nederlandske orlogsflåten, som de visste var underveis til Norge. Det endte med en liten sum på 3000 riksdaler. Den 20. august om morgen våknet byen på ny til kanontorden. Da la tre skip fra den nederlandske unnsetningsflåten, ledet av admiral de Ruyter, til ankers i Bergen, med beskjed om at den nederlandske handelsflåten skulle gå under seil og slutte seg til hovedflåten utenfor norskekysten.



















Admiral de Ruyter ledet den hollandske unnsetningsflåten til Bergen


Schouten gjengir også nå en beskrivelse av en sterk panikk blant byens innbyggere da skipene skjøt salutt for festningen.:

”Jeg var selv i land med admiralen og så menn og koner halvt nakne, noen i bare skjørtet springende frem og tilbake i gatene men de skrek at nå var hele den engelske flåten kommet og lå for anker, nå var det ikke annet å vente enn mord og drap på mennene og voldtekt af koner og jenter og plyndring av gods og gull, og hvor skulle de i den mørke natt flykte med koner og barn.”



Før nederlendernes avreise fikk Ahlefeldt et høflig takkebrev. De Bitter og Ahlefeldt hadde en siste krangel da nederlenderne krevde å få tilbake utlånte kanoner før avreisen. Det var nå Ahlefeldt sin tur å trenere ting. Han ville ikke utlevere kanonene så lenge festningen var truet, og nederlenderne måtte reise uten.





















Den 23. august forlot den nederlandske flåten byen, og la seg med 65 skip ved Bukken. Det skiftende været gjorde at de først kom i rom sjø ved Marsteinen 27. august. 29. august ble de forent med Reuyter’s 90 skip og utgjorde da en flåte på over 150 skip. En storm splittet samme natt flåten som deretter ble spredd over store deler av Nordsjøen. To Østindiaskip ble nå erobret av engelskmennene: Phoenix 4. september utenfor Skotland, og Slot Honigen på høyde med Elben. Samme skjebne led en rekke av Smyrna- og Frankrikefarerne.











England førte erobringen av de to Østindia-fartøyene til en rekke økonomiske forviklinger. De fleste som hadde mulighet, forsynte seg av verdiene. Lord Sandwich falt i unåde som et resultat av utfallet av slaget i Bergen. Han mistet posisjonen som flåtens leder, og måtte reise til Spania som ambassadør (i realiteten en forvisning). Tross plyndringen ble det 100 000 pund, dvs. 1/3 av verdien igjen til staten. Teddiman ble senere kritisert for sin opptreden i Bergen. Men det var en allmenn oppfatning at det var en umulig oppgave for Teddiman å klare å erobre flåten. 10 000 dansker (!!!), ingen forsterkninger, og et døgn med forhandlinger umuliggjorde et annet resultat. Admiral De Bitter avgav på sin side rapport, fikk lønnsøkning, ny kommando og reiste året etter ut som øverstkommanderende for en ny Østindiaflåte. Men alt 5. september 1666, før flåten nådde Sør-Afrika døde han av skjørbuk.