Østindiaflåten

 
 

Batavia, dagens Djakarta i Indonesia i 1660 årene.


Den 28. desember 1664 seilte den nederlandske Østindiaflåten ut fra St. Nikolaibukten i Batavia. Om bord i flaggskipet Walcheren var Pieter de Bitter, som nylig var utnevnt til flåtens admiral.
















Pieter de Bitter var admiral for Østindiaflåten


Flåten besto av 11 store lasteskip, og skulle frakte resultatet av flere års handel på Østen til Europa. Seilasen kjenner vi godt da kirurgen om bord i et av skipene, Wouter Schouten, i ettertid (1676) utga sine reisedagbøker.





























Etter å ha seilt fra Batavia og langs kysten av Java krysset flåten, under til dels dårlig vær, tvers over det indiske hav til Sør-Afrika. Der sluttet to mindre skip: De Kogge og Nieuwhoven, seg til flåten.  Fra Sør-Afrika seilte man nordover, og fikk underveis nyhetene om krigen mellom Nederland og England som var brutt ut i mars 1665. Man ble da enige om å seile nord for Skottland for å unngå engelske kapere i Kanalen og Nordsjøen.


























Reiseruten


Schouten kan fortelle at hollenderne ble godt mottatt i Bakkasund på Vestlandet da de ankom Norge. Flåten manglet nå det meste av proviant, men fikk byttet til seg ferske matvarer mot klær:

”[…] så vi visste ikke annen råd enn å samle sammen østindiske klær og plagg i bytte for varene, og denne handel gikk så greit fra hende at vi fikk av alle slag, det var underlig å se disse nordmennene springe omkring i våre gamle stripete silkeklær som om de var indiafarere av rette slaget.”


Bare verdien av lasten om bord i skipene i Østindiaflåten var av den nederlandske utsendingen til København, van Amerongen, anslått til en verdi av 300 tønner gull, eller 30 millioner riksdaler I tillegg kom verdien om bord på skipene som var ankommet fra Vest-India og Smyrna. Til sammenligning var de gjennomsnittlige årlig dansk-norsk statsutgifter i perioden 1661-1675 vel 1,2 millioner riksdaler.


Jarlen av Sandwich (over) ble utnevnt til å lede den engelske flåten, og bare én måned etter slaget ved Lowestoft ble flåten sendt ut igjen. Den var sterkt underbemannet (manglet 2500 mann), og hadde for lite proviant. Den engelske flåtens ordre var å ligge på post fra Lindesnes til Doggerbank i Nordsjøen, hvor de skulle holde øye med den nederlandske admiral de Ruyter og hans tilbakekomst fra et gjenerobrings- og plyndringstokt mot engelske kolonier i Afrika, de vestindiske øyer og Nord-Amerika.  Da det ble meldt om det store byttet som befant seg i Bergen, bestemte engelskmennene seg for å forlate sin post for å angripe Bergen.



Dette skjedde tvert imot planene Fredrik 3. og Gilbert Talbot hadde lagt. Man framskyndet angrepet, istedetfor å vente på endelig ordre.  Kommandoen over styrken som skulle lede angrepet i Bergen, ble overlatt til en av Sandwich’s mest betrodde menn: sir Thomas Teddiman. Om ham ble det sagt at han var en mann som var flink å følge ordrer men hadde svært vanskelig for å beslutte dem selv.

























Admiral Teddiman var ansvarlig for de engelske skipene som kom til Bergen


Sammen med Teddiman var også Sir Thomas Clifford. Han var den eneste som kjente alle detaljene omkring avtalen med danskekongen. De engelske offiserene hadde på forhånd delt byttet seg imellom.

























Lord Rochester, Engelsk dikter som var ombord i den engelske flåten. Han skriver: ”… vi lå hele natten og klokken 12 neste dag seilte vi av sted til Bergen fulle av håp og forventninger, vi hadde da allerede delt mellom oss den rike lasten fra østindiaflåten, noen hadde valgt diamanter, andre krydder eller silke. Jeg for min del hadde valgt skjorter og gull da det var dette jeg hadde mest bruk for…